mandag 18. april 2016

... men sorgen i hjertet kan ingen se

I dag, den 18. april 2016, er det 20 år siden min mor døde.

Tidvis virker det som om det er evigheter siden, andre ganger som om det var igår. Det er sorgens natur; den har sin egen rytme. Den er til stede her og nå, den hører til i fortiden og den tilhører fremtiden. Den er en del av meg, vil være en del av meg, uansett hvor lang tid som går.


Sorg er ikke en avgrenset hendelse i tid. Det er ikke engang bare en følelsesmessig reaksjon på et tap. Det er en prosess som har forandret meg permanent. Sånn sett har sorg mange likhetstrekk med kjærlighet. Det er ikke noe som skjer for så å forsvinne. 


Sorgen påvirkes av hendelser i livet mitt, utvikler seg, endrer seg i form og intensitet etter som tiden går. Men den er alltid til stede.

Det finnes et interessant fenomen mellom mødre og barn, et biologisk fenomen, som handler om å være sammen med - og i - hverandre. Det blir kalt "fostermikrochimerism". Under en graviditet er ikke cellebarrieren mellom foster og mor helt intakt. Fosterets celler kan derfor bli tatt opp i morens kropp - og motsatt. I praksis betyr dette at både mor og barn kan ha celler som ikke tilhører dem. En kvinne kan faktisk ha celler fra både sin egen mor og fra de barna hun har båret på... Med andre ord: Min mor er bokstavelig talt en del av meg, biologisk, ikke bare følelsesmessig, og cellene mine var en del av henne da hun døde. Fint, synes jeg.

Savnet, sorgen, har jeg innsett, vil være en livslang følgesvenn. Tidvis lunefull og skiftende i humøret, men likevel kjær. For den hjelper meg å huske. Både nåtiden og fortiden. Øyeblikk av intens lengsel og smerte kommer og går. Det er en klisjé, men ikke mindre sant for det: Sorg er prisen vi betaler for kjærlighet. Sorgen er fortsatt med meg fordi min mor fortsatt er med meg. Å fornekte det ene, er å fornekte den andre.

I takknemlighet over alle gode minner, bøyer jeg hodet og gråter.


Janna

4 kommentarer:

  1. Kjære Janna, du virker som et tvers igjennom godt menneske.

    Reflektert, kunnskapsrik, omtenksom, omsorgsfull, perspektivrik og velformulert. Kanskje fordi det virker som vi har så mange felles erfaringer, du og jeg, så kjenner jeg meg så godt igjen i det du ofte beskriver. Jeg kjenner også så godt på den sorgen du beskriver i dag. Min mor døde for snart 33 år siden. Jeg var 22 og nybakt mor med en baby på 2 måneder. Jeg var sterkt knyttet til min mor, og jeg kjenner tårene komme mens jeg skriver dette. Ja, jeg er lettrørt.

    Tusen tusen takk igjen for enda et flott og velformulert innlegg.

    Ønsker deg en fin dag.

    SvarSlett
  2. Kjære Janna !
    Med klump i halsen og tårer på kinn har jeg atter engang lest dine fantastisk formulerte ord. Det er 20 år siden min mor også gikk bort, sorgen og kjærligheten er med med hver dag.

    Takk for at du deler !

    Ha en fin dag !!

    SvarSlett
  3. Et nydelig innlegg om din sorg. Jeg opplevde å ha min mor til jeg ble gammel dame, og mistet henne først for to år siden. Men jeg snakker fremdeles med henne nesten hver dag, og savner henne veldig. Jeg var så vant til å ta en telefon hver gang noe skjedde i hverdagen, små og store ting. Ha en fin uke!

    SvarSlett
  4. Fantastisk innlegg! Du beskriver prosessen som det skulle vært min egen. Min mor døde i desember 2011 og savnet er stort!

    SvarSlett

Legg gjerne igjen en kommentar til meg, både ros og ris mottas med takknemlighet; bare slik kan jeg utvikle meg! Kanskje har du et spørsmål eller to...

Vennlig hilsen Janna