lørdag 3. mai 2014

En bestemors håp...

Veien fra himmel til helvete og tilbake kan være kort, det har min familie og jeg opplevd de siste dagene.
Jeg engasjerte meg tidligere i vinter/vår sterkt i debatten om reservasjonsretten. Jeg ble så enormt engasjert og provosert, blant annet fordi saken minnet meg på den gang jeg selv måtte ta abort, og det er ikke er så enkelt som mange ønsker å tro. 

De siste dagene har jeg på nytt blitt minnet på dette, og på hvorfor jeg av mange grunner er glad for at vi har fått beholde reservasjonsretten. Og jeg tenker at det er én gruppe kvinner vi kanskje spesielt burde huske på, nemlig de gravide som oppsøker fastlegen, som midt i lykkerusen over å være gravide, som midt i det de tror er en rutinekontroll, må face det at barnet i maget kanskje ikke er det barnet de trodde de skulle få. Og som kanskje må ta stilling til abortspørsmålet.

Følelsene i en slik situasjon er forferdelige, ubeskrivelige. Å få vite at man kanskje venter et alvorlig sykt barn... Heldigvis slapp mine kjære å ta stilling til om de skulle ta abort. Etter noen forferdelige dager i uvisshet mens de ventet på prøvesvarene, viste det seg at barnet i magen er friskt, og Stein og jeg skal bli besteforeldre til ei lita jente. For en lykke!

Mens jeg i disse ubeskrivelig vonde dagene søkte på nettet etter informasjon, mens følelsene skiftet mellom den ytterste fortvilelse og krampaktig håp, kom jeg over dette lille diktet; kanskje banalt og klisjéaktig i sin såre enkelhet, men likevel; det traff en nerve hos meg - fordi vi mennesker trenger noe å tro på når vi befinner oss i nød... 

Jeg deler det i arbødig respekt for de som av forskjellig grunner har mistet sitt ufødte barn: 

Det finnes et land
bakom tårer
der de vakreste blomster gror
hvor solen for alltid lyser
og lykken og gleden er stor.

Det finnes et land
bakom tårer
hvor dr
ømmen og framtiden bor
hvor englene stille vokter
hver uf
ødte søster og bror.

 Ukjent forfatter

Med vennlig hilsen
Janna

5 kommentarer:

  1. Jeg vil bare sende dig en stor klem. Jeg mærker gennem din ord og mellem linjerne, at dette har fyldt meget hos dig og dine kære i den sidste tid. Åh, så ondt og ventetiden har uden tvivl været forfærdelig. Men glæden er jo så meget større, når man får at vide, at barnet er sundt. En fin datter, et nyt barnebarn. Lykke.

    Digtet er fint i sin enkelhed. Ofte trænger vi det enkle, når vi har det ondt. Og vi trænger håb.

    Klem

    SvarSlett
  2. Det enkle et ofte det beste sies det og diktet du gir oss sier så mye. Ventetid er uutholdelig noen ganger. Da jeg hadde født min yngste datter, Studenten, trodde de hun var blitt hjerneskadet under fødselen. Etter 9 måneders uvisshet etter fødselen viste det seg at hun var helt frisk. Faktisk så gikk hun ut med de beste karakterene på sin skole på både ungdomsskole og videregående. Som mor er gleden ubeskrivelig den dagen man får vite at barnet har det godt og er friskt.

    Å bli mormor er lykke. Jeg er helt betatt sv Elen enda og nå er hun blitt 6 mnd.

    Ønsker dere en fin helg.

    SvarSlett
  3. kære janna
    jeg føler meget med dig - det må have været så hårdt for din familie og dig, i tiden indtil nu.
    jeg tænker, hvordan livet dog kræver, at vi mennesker er så sårbare - og utrolig stærke - på én gang. at en ubeskrivelig lykke pludselig kan vende sig til en tvivlstilstand, og at vi alligevel finder en stærk vej igennem. som du også, fru tunheim.
    jeg føler med jer begge - og deler inderligt jeres glæder over jeres sunde, fine barnebarn - i maven - janna, og din stærke datter, fru tunheim.
    varme klem fra laila

    SvarSlett
  4. Ja, dette dilemmaet om en abort eller ikke, skal ikke legene avgjøre, det er det mor (med event far) som skal avgjøre! Skjønner det må være en helt forferdelig påkjenning når man står i en situasjon hvor en slik avgjørelse må tas.
    Så glad på deg og dines vegne at alt står bra til med ditt kommende barnebarn!
    Håper du har ei god helg, klem fra mæ;)

    SvarSlett
  5. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett