lørdag 19. november 2016

Ventetid

Et marmorteppe 
har lagt seg stille til ro
over verden.
Gjemt i det blå lyset
blottet for høstens
gyldne skjær
lener slumrende siluetter seg 
mot hverandre.

Verden synes mindre. 
Skogen er dekket av drømmer
himmelen er nær
det dufter snø.

På utstilling i naturen 
beveger vi oss i et lavere tempo 
holder pusten mens vi venter.

-Janna, 19. november 2016 - 




















Bildet er lånt på nett. 

Ha en fin lørdag. 

Janna

søndag 13. november 2016

Slike dager

På ettermiddagshimmelen popper spredte stjerner fram.
I stearinlysets blafrende skinn
i skumringstimen
glir fingrene mine over tastaturet.
Grasiøsiteten mangler.

Sorgen 
produserer bare
løse ord
fragmenter
prosa som utgår fra minner om en tid 
for lengst borte.






















fredag 11. november 2016

Blå dager

Disse blå dagene i november
skimrende
varmende
på den måten bare slike iskalde, klare dager er.

Nakne, visne greiner
øde, øde trær
hvitrimede skogsstier
blek jord
høy himmel
stillhet 
ro.

Kjærligheten er naken
november 
dager før det kommer snø.

Jeg ser deg i skjæret 
fra flammene,
tosomhet 
- i november.

Janna, 11. november 2016





Ha ei fin helg.
Janna

lørdag 5. november 2016

Om valg og elendighet

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan jeg takler hverdagen med en kronisk sykdom. Noen synes "så synd på meg som sliter slik".

Jeg ønsker ikke at noen skal synes synd på meg, absolutt ikke! Det er ikke synd på meg! Sannheten er at jeg har få grunner til å være misfornøyd!

For, bortsett fra noen - rett nok irriterende - plager vedrørende min fysiske helse, synes jeg at det livet jeg lever rett og slett er et veldig godt liv!





Jeg prøver å fokusere på det gode. Det er et aktiv, pågående valg - selv om det ikke alltid er et enkelt et. Men mine helsemessige problemer er bare én del av meg, ikke hele meg. Jeg har bare dette livet, og jeg prøver å gjøre det beste ut av det!

Jeg vet aldri om dagen blir god eller dårlig når jeg våkner, for når som helst kan symptomene slå til. Det gjør det vanskelig for meg å planlegge eller å ha en vanlig dagsplan eller rutine. Jeg prøver å si til meg selv: Ok, jeg er syk. Jeg er ikke dum eller mentalt funksjonshemmet. Det er ikke stress, det sitter ikke i hodet, jeg har ikke påført meg dette selv, og det er ikke noe jeg finner på.

Men, jeg tror det er nødvendig å aktivt søke gode stunder når livet tildeler deg en dårlig hånd. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke velte meg i elendighet og fortvilelse over det jeg prøver å se på som fartsdumper i veien min. Jeg sier ikke at jeg ikke har dårlige dager - for det har jeg, dager da jeg er nedfor fordi jeg er sliten, dager da jeg synes at livet er urettferdig, hvorfor meg, liksom - men det går som oftest fort over. Det finnes så mange som virkelig har store, alvorlige helseproblemer, mine er bare småtterier.

Joda, sykdommen, min egen kropp, står i veien for meg noen ganger, hindrer meg i å gjøre det jeg vil, og jeg får såre nedturer. Det er menneskelig. Men glede, å ha det godt, oppleve mening, er et aktivt valg. Dette valget krever engasjement, bevissthet og forpliktelse, akkurat som alle andre viktige valg i livet. Det er ikke alltid lett, verken å se det positive i hverdagen eller mening i tilværelsen som syk, men en bevisst holdning gjør det i alle fall ikke verre, tror jeg.

Jeg tror bestemt at hvordan vi håndterer utfordringer og hvordan vi takler motgang, er det som utgjør forskjellen i hverdagen. Jeg har dårlige dager, som de fleste andre; det skrev jeg blant annet om i den ovenfornevnte bloggposten, men livet mitt er overveldende bra og gledelig til tross for mine helse-issues. Og jeg velger - prøver, i alle fall - å fokusere på de positive tingene i tilværelsen. Mitt motto er at alt ordner seg. Det er bortkastet tid og energi å bekymre seg om det man uansett ikke kan påvirke. Sykdom er en del av meg, men det er ikke helsa som skal få lov til å definere hvem jeg er.

Det å sette ord på mine tanker, skrivingen her på bloggen, har også hjulpet meg, tilbakemeldingene jeg har fått likeså. Jeg har gjort et valg om å ikke la mine helseproblemer trykke meg ned, definere meg, hindre meg. Livet er en gave, og jeg vil leve det til fulle!

Janna

onsdag 2. november 2016

Lengsel

Jeg har en lengsel i hjertet. Jeg merker den ikke hele tiden. Men innimellom stikker den pekefingeren i magen så hardt at tårene bryter fram, hvor mye jeg enn prøver å svelge dem unna. Det skjer hver gang jeg tenker på- og ser bilder fra det stedet jeg opprinnelig kommer fra. Der jeg tilbragte en lykkelig barndom, der jeg i ungdomstiden tilbrakte ubeskrivelige somre, der jeg alltid var omgitt av familie og venner. Det stedet som representerer alt det som ligger i begrepet "hjemme".


Bildet er tatt av Ruth Anna Lund, Vardø.




















I skjæringspunktet mellom Norge, Russland og det åpne havet, legger roen seg som ei trygg, lun hånd over meg. Her, hvor stormen ofte pisker storhavet, men, som når ei myk høstsol opplyser hustak, hav og tundra, får tid og avstander til å forsvinne. De driver sakte, men sikkert bort, bak horisontens blåe, evige evne til å bevare hemmeligheter.

Lengselen tilbake til landskapet i Øst-Finnmark, som på så mange måter speiler mitt indre landskap, som i form av minner og erfaringer har bidratt til å gjøre meg til den jeg er, blir stadig større og sterkere - og vanskeligere å håndtere. 

Som et avtrykk i mitt innerste bærer jeg stedet jeg kommer fra med meg - alltid og overalt. Og jeg vet ikke om jeg har styrke nok lenger til å overse denne stadig mer trykkende lengselen etter å reise hjem. Jeg vet heller ikke om jeg har vilje og styrke nok til å bryte opp her jeg er, til å gjøre det, som kanskje er mitt største ønske, min siste store drøm, til virkelighet.

Ha det godt.

Vennlig hilsen
Janna