onsdag 27. april 2016

Dit æ alltid lengte'

I det som dengang va' et blåmalt hus nær veien, ikke langt fra fjæra, høre' mitt hjerte til. Der kor kværdagen stod stille, og livet sjøl hadde et anna tempo. 

Når morgengryet bredde sæ over Harrbakken, og lyset forandra sæ, fra oransje til et tåkete melkekvitt, var det som om livet begynte på nytt.

Måsan sang sine egne tonedøve melodia, sjura i reiret i husnovva kraet om kjærlighet og lengsel, spredte sine morrashese sjureskrik utover værret. 

Og overalt var det en slags ro, fremdeles det eneste stedet i verden - for mæ - kor æ kan finne den slags ro, som flommer i sjela, som kjennes på huden. Sjøl når kvelden falt - spesielt når kvelden falt - og denne følelsen fortsatt dvelte i mæ, når sjøbåran suste, når øyan fanga kveldssola, eller tulla mæ tett inn i tåkedyna, følte æ mæ nær det som ikke har nokka navn...

Her hadde vintermørket ei anna side, her kunne æ finne millioner av stjerna bak huset te’ ho bestemor og han bestefar, og mens de flimra og blinka, var det som om de avtegna sæ i øyan mine og invitererte mæ til å bli i den vakre natta.

Sommerdagan var magiske, nesten hypnotiske, slik æ minnes dem, de trekker mæ tilbake til tider da æ var et barn, da livet var søtt, mye søtere enn tørrfisken vi gnagde på, som hang til tørk på pakkhusveggen...

...og æ vet at dette e’ stedet æ hører til.

I det hvite huset, midt i bildet her, det som den gang var blått, vokste jeg opp. Kaia og pakkhuset hans bestefar lå like nedenfor huset. Mine besteforeldres hus er det gule huset litt ovenfor og til venstre for vårt her i bildet.





























...æ lengte' hjem.

Hilsen
Janna

Hvis du har lyst til å se en filmsnutt fra Hamningbergveien, så kan du gjøre det ved å trykke på linken her eller nedenfor:

fredag 22. april 2016

Lykkefordelen - vi er best når vi er glade

For x antall år siden - de lærde strides - men noen antyder ca. 3500-4000 år, noen mer, ble begrepet iver eller entusiasme introdusert i noen tekster kjent som Mosebøkene. For rundt 2000 år siden, i en annen bok, kjent som Bibelen, ble begrepet tro fundamentert. For ca. 75 år dukket begrepet positiv tenkning opp, på begynnelsen av 90-tallet var det tillært optimisme som sto i søkelyset, og for 4-5 år siden ble vi presentert for begrepet lykkefordelen.

Foro: Marie Charlotte Cieslak






























Jeg gjorde et Google-søk på disse begrepene, og fant at begrepsinnholdet i alle disse stort sett er det samme: Iver, entusiasme, tro, positiv tenkning og tillært optimisme... alle handler stort sett om det samme: En positiv livsholdning. En generell positiv holdning, eller positiv tenkning. Og det synes å være en bred enighet om at uansett hva man velger å kalle det, har disse vilkårene mye å gjøre med suksess. Både i privatlivet og på jobben.

Det er vanlig å tenke at når noen opplever suksess, er det fordi de så inderlig vil det, ønsker det, og at etter oppnådd suksess blir man lykkelig. Men det er generelt feil, hevder forfatteren av suksessboken The Happiness Advantage, den amerikanske psykologen Shawn Achor. Fordi, for folk flest, vil det nesten alltid være slik at så snart ett suksessfullt mål er nådd, vil man starte jakten på neste; og man blir ikke riktig lykkelig og glad før det-og-det er oppnådd...Dette, hevder han, betyr at sann lykke aldri vil bli funnet. Den gjengse formelen for lykke og suksess må derfor reverseres.

Shawn Akor bruker begrepet lykkefordelen når han diskuterer ideen om at når ens hjerne er positivt fokusert, vil det faktisk føre til høyere ytelse: En positiv innstilling, lykke, fører til suksess. Men ikke nødvendigvis motsatt: Suksess fører ikke automatisk til lykke.

Min erfaring
Preget av negative hendelser tilbake i tid, men fasinert av begrepet lykkefordelen, har jeg tatt det som en utfordring i mitt eget liv. Det har ikke vært enkelt - 
er ikke enkelt. Men jeg har jobbet med min tenkemåte, prøvd å flytte fokus. Fra fremtiden til nåtiden. Jeg har aldri brukt mye tid på å tenke på hva som kunne vært, slik sett er jeg noe av en pragmatiker. Men jeg har hatt en tendens til å tenke mere på framtiden; når... i stedet for å være til stede i øyeblikket, det som er rett foran meg. Så jeg har over lang tid jobbet med meg selv, og vært bevisst på å fokusere på gleden i nåtiden.

Dette har blant annet fått meg til å bli mer oppmerksom på min følelsesmessige tilstand og mitt energinivå, noe som har motivert meg til å gjøre noen grep for å ta vare på meg selv. Til tider har jeg nesten tvunget meg selv til å se etter positivitet i situasjoner, selv når det har virket veldig vanskelig. Dette har vært kjempeviktig for meg, spesielt når helsa har lagt opp til krangler.

Resultatet har kommet gradvis, ingen momentan endring - og tilbakefall forekommer - men jeg merker et skifte i innstilling. Som en som blant annet har slitt med selvbildet hele livet, har jeg for eksempel gått fra å være nesten uutholdelig misfornøyd med meg selv, min egen kropp, med angst, depresjon og tilbaketreknining som resultat, med et vanskelig forhold til mat; skyldfølelse for hver minste lille sjokoladebit jeg puttet i munnen, for hver normale porsjon mat jeg spiste... til å ha et mye sunnere forhold både til meg selv og mat. Har jeg lyst på sjokolade eller noe av det jeg tidligere så på som utskeielser; vel, så spiser jeg det. Vekta mi setter ikke lenger standarden for hva jeg er verdt, for min selvrespekt. Det å spise sunt og holde meg til en middelvei, til det jeg vet fungerer for meg, er blitt mye lettere. Jeg går ikke i kjelleren eller overspiser enorme mengder "fordi jeg har jo allerede sprukket..." Nu driter jeg i det, og spiser gjerne mer, fordi jeg nyter det og har lyst, fordi god mat gir meg glede.

Jeg har også vært i bedre stand til å forholde meg mer nøkternt til ting som skjer, i ulike situasjoner, og min tillit til egen vurderingsevne i beslutningsprosesser har vokst betydelig.

Så, ja, jeg er på mange måter en mer tilfreds person nå enn jeg noen gang har vært, og det føles helt fantastisk. Det å sette hverdagsgleden først, leve fullt og helt i nuet, har bidratt til å gjøre det enklere å takle nedturene. Jeg vet at fremtiden vil bringe både sorg og glede, men å vite at jeg kan gjøre en forskjell i hvordan jeg oppfatter ting, har gjort små underverker for meg. Skulleburder blir oftere enn før til jeg kan...eller jeg skal...eller jeg har lyst til... 


Foto: Marie Charlotte Cieslak


























Det det koker ned til er:
En positiv holdning er det som utgjør forskjellen; det er ikke mye som kan slå eller veie opp for denne lykkefordelen. Utdanning kan for eksempel ikke veie opp for det. Ifølge Shawn Achor har noen av USAs smarteste og best utdannede presidenter vært de dårligste lederne. Og noen av de største presidentene, som Abraham Lincoln, hadde svært lite formell utdanning. Og her må jeg bare benytte anledninga: Jeg har møtt lærere som har mangelfull formell utdanning, men som likevel er eksellente pedagoger, og motsatt: lærere som har flust opp av vekttall, men som totalt mangler pedagogiske evner...

Talent kan heller ikke veie opp for en negativ holdning. Verden er fylt med dyktige mennesker som aldri vil oppnå personlig eller profesjonell suksess. Se en sesong eller to av Idol eller Norske talenter, så skjønner du hva jeg mener. Talent som ikke er drevet av en riktig holdning har en tendens til å renne ut i sanden før showet er over.

En mulighet kan åpne dører for deg, men uten positiv tenkning vil du ikke kunne gjøre mest mulig ut av dine sjanser.

Det er svært vanskelig å lykkes uten hjelp av andre mennesker, eller i det minste være omgitt av rett type mennesker. Men selv det vil ikke garantere suksess. Et team uten hjertelag, uten en positiv holdning, vil ikke komme veldig langt.

Det finnes rett og slett ingenting som overgår en positiv holdning. Den holder deg gående når andre stopper opp, den frigjør en overflod av energi, en energi som du kanskje ikke engang vet du har, men som får deg gjennom de tøffeste tider når du trenger det.


Det meste ordner seg, går seg til!

Med ønsker om en fin dag,

Janna

mandag 18. april 2016

... men sorgen i hjertet kan ingen se

I dag, den 18. april 2016, er det 20 år siden min mor døde.

Tidvis virker det som om det er evigheter siden, andre ganger som om det var igår. Det er sorgens natur; den har sin egen rytme. Den er til stede her og nå, den hører til i fortiden og den tilhører fremtiden. Den er en del av meg, vil være en del av meg, uansett hvor lang tid som går.


Sorg er ikke en avgrenset hendelse i tid. Det er ikke engang bare en følelsesmessig reaksjon på et tap. Det er en prosess som har forandret meg permanent. Sånn sett har sorg mange likhetstrekk med kjærlighet. Det er ikke noe som skjer for så å forsvinne. 


Sorgen påvirkes av hendelser i livet mitt, utvikler seg, endrer seg i form og intensitet etter som tiden går. Men den er alltid til stede.

Det finnes et interessant fenomen mellom mødre og barn, et biologisk fenomen, som handler om å være sammen med - og i - hverandre. Det blir kalt "fostermikrochimerism". Under en graviditet er ikke cellebarrieren mellom foster og mor helt intakt. Fosterets celler kan derfor bli tatt opp i morens kropp - og motsatt. I praksis betyr dette at både mor og barn kan ha celler som ikke tilhører dem. En kvinne kan faktisk ha celler fra både sin egen mor og fra de barna hun har båret på... Med andre ord: Min mor er bokstavelig talt en del av meg, biologisk, ikke bare følelsesmessig, og cellene mine var en del av henne da hun døde. Fint, synes jeg.

Savnet, sorgen, har jeg innsett, vil være en livslang følgesvenn. Tidvis lunefull og skiftende i humøret, men likevel kjær. For den hjelper meg å huske. Både nåtiden og fortiden. Øyeblikk av intens lengsel og smerte kommer og går. Det er en klisjé, men ikke mindre sant for det: Sorg er prisen vi betaler for kjærlighet. Sorgen er fortsatt med meg fordi min mor fortsatt er med meg. Å fornekte det ene, er å fornekte den andre.

I takknemlighet over alle gode minner, bøyer jeg hodet og gråter.


Janna

fredag 15. april 2016

God bedring!

En dagligdags, velment frase. Men hva om du har en sykdom som du vet du må slite med over tid, kanskje aldri vil bli bedre fra?

En av de største utfordringene for meg, noe av det vanskeligste med å være i en situasjon som gjør at jeg for eksempel tidvis må være borte fra jobben, handler om hvor mye jeg skal fortelle om egen helse: "Kossen går det?" spør folk.  

Skal jeg skal holde mine helseproblemer for meg selv, privat, eller snakke åpent om dem?  


Skal jeg lyve: "Jo, takk som spør, det går fint." Eller være ærlig: "Nei, i dag er jeg ikke helt i form. Har hengt over toalettskåla og spydd grønn galle, og er nu så jævla svimmel at jeg ikke klarer å prate, lyden av stemmen din skjærer som en kniv i hjernen min, så unnskyld meg, jeg føler at jeg er døende, og må bare legge meg nedpå litt."

Jeg er redd for å bli stigmatisert. Dømt. Av familie, venner, kollegaer, når - hvis - jeg snakker ærlig om mine helseproblemer. Og selv om de ikke dømmer, endrer de kanskje måten de forholder seg til meg på. Jeg ønsker mest av alt å bli behandlet som et helt, verdifullt menneske, på lik linje med funskjonsfriske, som meg, men hvis jeg deler min helsekamp med andre, risikerer jeg kanskje å bli behandlet som en skygge av mitt tidligere jeg.

På den annen side, jeg har kjempet hardt og lenge, latt som om mine helseproblemer ikke er et problem. Men det er de. Faktisk et stort problem. Sykdommen begrenser meg fryktelig, tapper meg for energi, og kampen for å holde humøret oppe og hverdagen mest mulig normal, er til tider nesten mer enn jeg makter.

Ofte er det ikke den fysiske smerten som er det vanskeligste å forholde seg til når jeg er syk. Det er den følelsesmessige byrden. Skyldfølelsen, ideen om at jeg er en byrde for dem rundt meg. Familien. Kollegaene. Det føles tidvis som om jeg blir knust, at sykdommen sluker meg, utsletter den personen jeg er, slik at bare denne skyggen av en person, en pasient, svak, syk... er tilbake.

Det er vanskelig å forholde seg til den jeg er blitt. Hvordan i all verden kan jeg bekjempe denne emosjonelle kvelningingen, når det som har forårsaket situasjonen, kanskje aldri kommer til å forsvinne?


Å være syk på denne måten er å leve med det ukjente. Når hver dag er så uforutsigbar, er det vanskelig å planlegge. Når jeg legger meg om kvelden, har jeg ingen anelse om hvordan jeg vil føle meg når jeg våkner opp. Det er utfordrende følelsesmessig og mentalt.

Jeg føler at kroppen min er en fiasko, at den har sviktet meg. Jeg føler meg skyldig. Jeg føler meg som en byrde for andre. Jeg føler at
jeg har sviktet. Jeg føler at noen har et grep om meg, et knusende tak rundt brystet mitt som prøver å klemme livskiten ut av meg.

Jeg er utmattet av å prøve å være sterkere enn jeg føler meg. Vissheten om at min sykdom påvirker min mann og min familie, at jeg ikke er kona han fortjener eller mammaen og bestemoren de trenger, er tung å bære. Jeg føler en sorg som sitter dypt i sjela, en skyldfølelse som en konstant klump i halsen, og en ubeskrivelig forlegenhet over at jeg er så svak.

Janna