torsdag 31. mars 2016

Alenetid

Jeg er for tiden tvunget til å tilbringe tid alene, hjemme, et par dager i uken (er 50% sykemeldt). Kjedelig, uproduktivt, vil kanskje noen synes. Men ikke jeg. Ensomheten er min venn, jeg liker det, og synes at det er gunstig på mange måter. Jeg frykter ikke alenetid, jeg har funnet ut at jeg trenger det, det gir meg tid til rekreasjon og mulighet for refleksjon.



Vi lever i en sosial verden, hvor det et sterkt behov for å være sammen med mennesker, eller i det minste i stadig samspill med andre, det være seg gjennom sosiale medier eller andre elektroniske midler. 

Vi tekster, ringer eller sender e-poster... sjekker Facebook, Twitterkontoen, Snapchat, Instagram...Vi ønsker hurtige, åpne og umiddelbare tilbakemeldinger, likes, kommentarer... Kommentarer som fungerer som en samtale, som om vi har virkelig interaksjon med denne eller de personene i sanntid. Uten denne forbindelsen gjennom elektroniske duppeditter som holder oss informerte om både interessante og totalt uinteressante ting, minutt for minuttt, føler vi oss engstelige for at vi er alene og forlatte. Men jeg tror at de fleste av oss, innerst inne, vet at vår konstante fokus på denne typen kommunikasjon fratar oss reell menneskelig samhandling. Enda viktigere, denne typen kommunikasjon avholder oss fra å ha et meningsfylt fellesskap med oss selv.

Det verste, synes jeg, med denne kommunikasjonsformen som vi har gjort oss så avhengige av, som krever at vi er konstant påkoblet, gjør at vi konstant er omgitt av det jeg kaller for "mental støy", et indre jag, og det er enormt slitsomt, synes jeg. Men det krever stor viljestyrke og egeninnsats å koble seg av, til å gi seg selv noen rolige minutter hver dag. 

Jeg er veldig komfortabel i et helt stille miljø; for tiden må jeg være i det. Derfor setter jeg pris på stillheten her i skogen. Jeg innrømmer gjerne at jeg også er en av dem som tibringer mye tid foran datamaskinskjermen; på sosiale medier - absolutt, men mest fordi jeg jobber.

Men i tiden framover vil jeg gripe muligheten til å koble ut støyen utenfra, fra den digitale verden. Jeg skal øve meg på å ikke bruke macen så mye. Jeg har allerede funnet fram en stabel med bøker, jeg skal lese, gå turer, alene. Og glede meg over våren som har meldt sin ankomst - og til mannen kommer hjem fra jobb...

Hvordan er det med deg; trives du i ditt eget selskap, alene, eller må du være sammen med andre for å ha det bra?

Uansett; ha en fin dag, du òg.

Vennlig hilsen
Janna

fredag 11. mars 2016

Sorgen før sorgen

Jeg minnes en gang min kusine og jeg, 5-6 år gamle, ved et uhell kom i skade for å drepe en liten fugleunge. Vi mente ikke å gjøre det, selvfølgelig ikke; vi ønsket bare å ta vare på den lille, skjelvende, fjærløse kroppen som vi fant nedenfor fiskehjellen. Den hadde falt ut av redet.

Vi bar den med nysgjerrig hengivenhet hjem, men fikk beskjed om å legge den tilbake der vi fant den, for kanskje ville fuglemor plukke den opp, bare slik ville den kunne overleve. Så vi bar fugleungen motstrebende tilbake. På veien følte jeg det lille livet forsvinne. Det ble så veldig stille i handa mi, og jeg visste på en måte jeg aldri hadde kjent før, at den vesle lille fuglen aldri kom til å fly bort. 

Jeg visste ikke hva sorg var, jeg var bare et lite barn som kun hadde opplevd kjærlighet og glede, men jeg visste at noe veldig, veldig trist hadde skjedd. Jeg hadde aldri før grått over et annet vesen. Fugleungen som skulle vokst opp i redet, sammen med sine søsken, på fugleungers vis, ble nå nødt til å ligge i ei skoeske i jorda - ja, vi holdt en ordentlig fuglebegravelse - den ville aldri flakse ut av redet, juble høyt i sky og ha det artig. Det var et fravær av liv, av ørsmå håp og drømmer, og jeg var så trist.

Mange år senere setter jeg meg ned ved siden av noen som ser og høres ut akkurat som den personen jeg har kjent hele mitt liv. Han stryker håret til siden på samme måte, drikker kaffen på samme måte, rister på hodet på samme måte. Men det er en usynlig indre del som jeg kan fornemme har forsvunnet. Noe som aldri vil komme tilbake.

Jeg er på gråten. "Nei, tenker jeg", "nei!" Men jeg kan ikke si det. Innvendig skriker jeg likevel ut: 
"Kom tilbake!"

Janna