søndag 27. oktober 2013

En lesehests betraktninger

Jeg har alltid hatt stor glede av skjønnlitteratur, av det å lese, og gleden over den gode boken vet jeg at det er mange som deler med meg. Som kjenner den stille, frydefulle følelsen det er å begynne på en ny bok, eller å bla opp igjen der man sluttet sist. De av dere som har lest over kasserollen mens sausen har kokt over, eller hengt over boka utover i de små timene om natta, om du har erfart at bussturen tar for fort slutt fordi du enda har noen sider igjen – du vet hva jeg mener.  

Denne bunken holder jeg på med for tiden.

Bøker kan ha mange former, mange fasetter, mange agendaer. De kan være ulidelig spennende, rørende, rystende, rare, innsiktsfulle, kloke, triste, skakende, morsomme, dårlige.... Lesing og gode bøker er en kilde til glede i seg selv, men kan også være en vei til kunnskap, og ikke minst til større innsikt i hva det vil si å leve livet med alle dets nyanser, fallgruver, irrganger. Å lese kan være med på gi oss den dannelsen vi trenger, en ballast som er uvurderlig for ethvert menneske som vil forstå verden - og ikke minst seg selv og sine egne beveggrunner. 

Men hva er dannelse? Det er et begrep jeg tidvis prøver å forklare mine elever når de spør om hvorfor de skal lære "dette og hint". Vel, i følge Store norske leksikon handler dannelse om forming av menneskets personlighet, evner og anlegg, oppførsel og moralsk holdning gjennom oppdragelse, miljø og utdanning. Dannelse er med andre ord et tungt og betydningsfullt begrep. Leksikonet viser også til begrepet "allmenndannelse", som det som danner grunnlaget for menneskets innsikt i og forståelse av seg selv, forholdet mellom den enkelte og andre mennesker og mellom mennesket og samfunnet. 

Å forstå seg selv - og slett ikke det å forstå andre - er ikke alltid så lett. Mange er vi som strever med det. Men dannelsen kan hjelpe oss med det, og det er her jeg vil vende tilbake til det jeg startet med ovenfor; med skjønnlitteraturen. En fortelling, en novelle, et dikt, en roman, kan meget godt fungere som en kilde til erkjennelse og forståelse, både av oss selv, men ikke minst i forhold til det å få innsikt i hvordan andre mennesker tenker, erfarer og handler, til å forstå hvordan andre lever sine liv. 

Det ligger i sakens natur at vår forståelsesverden begrenser seg til oss selv, og slik sett kan jeg kanskje si at hver enkelt av oss har begrenset erfaring med hva det vil si å være et menneske. Likevel tenderer vi ofte til å tro at vår egen forståelse av noe er allmenngyldig, dekkende også for andre, at vår egen erfaring ligner andres. Til en viss grad er det kanskje slik, men samtidig trenger vi også å utfordres og lære av hvordan andre tenker og erfarer livet og alt som hører livet til. Og her kan det å lese en beretning om andres liv utvide vår erfaringsverden. 

Som lærer i ungdomskolen har jeg et ansvar for elevenes danning. Jeg må både ha innsikt i læringsteori og danningstenkning, men jeg må først og fremst ha en forståelse for at elevene må få et individuelt rom for å lære - samtidig som de ikke kan danne seg selv! Den påvirkningen jeg i forhold til dette forplikter meg til, er ikke definert i noen læreplan. Og det å påvirke uten å prøve å overbevise, uten å overtale, kan være en vanskelig balansegang. 

Likevel, å oppmuntre til lesing, å prøve å påvirke elevene slik at de får mulighet til å se og kjenne noe de ellers kanskje ikke ville ha møtt, må være en del av min oppgave i skolen. Det betyr både å la dem møte kunnskap, se med estetisk blikk og ikke minst møte tanker de ikke har tenkt eller trodd var mulig å tenke. Dette kan jeg bare gjøre ved å være en slags modell, ved å vise fram min egen kunnskap, forståelse og tenkning. I dette ligger det nødvendigvis ikke noe ønske fra min side om å overbevise. Det er når jeg eventuelt vil ha elevene med på den samme forståelsen og opplevelsen som meg, at problemstillingen overtale-overbevise kan bli aktuell. 

Jeg er på mange måter det faget jeg underviser i, og elevene møter det gjennom meg. Hvis faget har hatt en dannende funksjon i forhold til meg selv, vil det vise seg gjennom måter jeg selv forholder meg til faget, gjennom hva jeg gjør, hva jeg sier. Skal jeg som lærer vise elevene veier inn i voksenkulturen, må jeg selv beherske den på en voksen måte. Jeg må selv være en kvalifisert og erfaren leser, og ikke minst må jeg selv beherske skriftkulturen på et godt nok nivå til å forstå språklige grep og ulike språklige uttrykksformer. Og hvis dette skal være mer enn en teknisk ferdighet, må det på en eller annen måte ha hatt betydning for min egen tenkning. 

Her er vi selvsagt ved et problematisk punkt. Må jeg selv være en dannet person? Ideelt sett ja. Reelt sett vil nok noen og hver vike unna for å karakterisere seg selv slik, hvor mye vi enn ønsker å være kunnskapsrike, kloke og fornuftige. 

Det det hele uansett koker ned til, er at jeg som lærer alltid vil prøve å overbringe min egen leseglede til elevene. Og jeg synes at det å lese skjønnlitteratur - bevisst i dannende øyemed eller ikke - er viktig. Ved å lese god litteratur kan elevene - forhåpentligvis - komme i kontakt med problemstillinger, hendelser, steder og personer de ellers ikke ville støtt på. Det som en roman formidler kan gi dem en erfaring som er dypere, tydeligere og mer presis enn mye av det de ellers opplever i livet.


Janna

lørdag 26. oktober 2013

Slumremodus

Jeg visste at en endring var på vei, og jeg prøvde å holde tritt, være i forkant, ta kontroll, forberede meg, men det skjer like brått hvert år. Myriadene av fargerikt løv mot bakteppet av kjølige vinder og klare himler er erstattet av snøtunge, rimfrosne greiner, snødekte landskap og nordlys. Høsten er blitt avløst. Vinteren har definitivt tatt over.

Og akkurat som trærne om høsten bevarer sin energi ved å trekke den fra sine blader og sende det til sine røtter for å lagre den for de kommende sesongene, merker jeg at jeg også på en måte trekker meg innover i meg selv, forbereder meg mentalt til vinteren.


Da jeg var barn, betydde vinteren endeløse timer med lek i snøen sammen med venner. Eller bare å sitte i vinduet og se på at et vakkert hvitt teppe la seg over og dekorerte gatene og husene i byen.

Når du er et barn, setter du pris på de små tingene. Men etter hvert som vi blir eldre, mister vi synet av disse små tingene som ga oss slik glede, og fokuserer på "noe viktigere" (hva er vel viktigere, egentlig...?).

Men selv om jeg ikke lenger lager engler i snøen (why the hell not...?), og ikke bor på toppen av en bakke med utsikt over en liten, vakker by (men mellom nydelige, snøtunge trær, der ingen lys forurenser stjernklare nattehimler...) så skal jeg glede meg over de  tingene jeg har (sjekk parentesene igjen...)! Jeg elsker jo vinteren like mye som før, og selv om denne kjærligheten gir seg andre utslag, er den like sterk og fin; nu som da!

For gledene nå er av sorten: 
Fyre i peisen, drikke varme drikker, lese, krølle meg sammen, roe ned tempoet. Finne igjen rytmen for årstiden. Det er fint; mindre påtrengende, mer autentisk. 

Og akkurat det er en av grunnene til at jeg liker akkurat denne tiden av året: Roen, langsomheten... For alle opplever vel av og til å bli stresset, urolig, uansett hvor flinke vi er til å planlegge og å sette grenser for oss selv. Men årstiden vi går inn i nå, føler jeg gir meg anledning til å trekke pusten dypere, til å dvele...
 Derfor elsker jeg den!

Ha en fin vinter, du også.
Mvh.
Janna

mandag 21. oktober 2013

På dette tenker jeg...

Ute er det en strålende fin, men kald tidligvinterdag. Inne er det lunt og godt. Og likevel er noe galt... 

Det sies ofte, uten at man kanskje tenker så nøye over det, at livet er uforutsigbart. I høst har vi fått flere, tunge bevis for det. Og det er ubeskrivelig vanskelig å fatte det ugjenkallelige i det ufattelige. 

Jeg har i denne vonde tiden opplevd en intens redsel for å miste min kjære, min elskede. Han som jeg ikke kan tenke meg livet uten. Og jeg tenker: Ville jeg ha latt være å elske hvis jeg visste at jeg slik kunne slippe den smerten det er å miste noen man er glad i? Ville jeg unnvære å elske, fordi jeg derved kunne slippe den smerten det er, når den jeg elsker dør - eller blir borte fra mitt liv på annet vis? Jeg vet svaret. Livet har sin pris, prisen for å elske er sorgen, og jeg vil leve livet, og jeg vil elske.
Sorg og kjærlighet er følelser som er nært beslektet, og som før eller siden berører oss alle. Det er en allmennmenneskelig, eksistensiell utfordring, men sorgens landskap er variert. Det kan sammenlignes med en storm, en virvelvind, et opprørt hav, eller en speilblank sjø som skjuler uendelige dyp, en amputasjon; så ubeskrivelig vond så jævlig vond. Jeg vet det, jeg har selv opplevd å miste en av mine aller kjæreste. Men sorgen er også knyttet til vår menneskelige evne til å ta vare på gode minner og beholde de gode følelsene. Sorgen er en påminnelse om at noen har vært betydningsfulle og viktige. Inni oss vil for alltid noe av det de ga oss, leve videre. Noen vil alltid ha plass i våre hjerter. 

Det er først i nattens mørke vi kan se stjernene. Kanskje kan det hjelpe oss til å tro at kjærligheten ikke blir borte, selv når det mørkner. Vi skal finne noen skatter som er skjult i nattens mørke. 
Det er kjærligheten som skal seire.

På dette tenker jeg; 
at ingen kan fylle din plass
i ditt fravær
og likevel skal livet fortsette
i alle disse rom
og ditt nærvær
være med oss
når ingen flere dager
blir deg gitt.
 Eivind Skeie

Janna

lørdag 5. oktober 2013

Tålmodighetens dyd

Av og til føles det som om livet mitt beveger seg i et frenetisk, spole-hurtig-fremover-tempo. Det krever evne til å følge med, men også evne til å være tålmodig. Dette siste er en evne jeg sliter med å få taket på, men som helt klart er en kvalitet som bidrar til større følelse av velvære generelt. 
Jeg har i det siste hatt det ganske hektisk, og ingen som kjenner meg, vil vel påstå at tålmodighet er min fremste dyd - noe jeg er veldig klar over selv... Derfor har jeg tenkt godt over begrepet. Og jeg har begynt å forstå at tålmodighet i virkeligheten består av tre aspekter: 

Én er utholdenhet. Det er kapasitet til å fortsette selv om du ennå ikke kan se sluttresultatet. Det er det som holder oss i bevegelse mot målet vårt, og dermed hjelper oss med å oppnå våre drømmer. Denne egenskapen besitter jeg, tror jeg.

To er aksept. Akseptere at uansett hva som skjer akkurat nå er tingenes tilstand slik de er. Dette er også noe jeg tror jeg evner - til en viss grad.

Den tredje er en følelse av fred eller ro i møte med det som faktisk er. Her tror jeg at jeg nok sliter litt, men jeg er blitt flinkere til å innse at visse ting må man bare legge fra seg, gi slipp på, ikke alt lar seg kontrollere, og at all ting har sin tid...

For å forstå hva tålmodighet virkelig er, og viktigheten av det, har jeg måttet snu på saken, og spørre meg selv hva utålmodighet er. Og jeg har kommet frem til at utålmodighet først og fremst en følelse av irritasjon, deretter kommer en følelse av sinne, og helt til slutt; raseri. Her kan jeg kjenne meg igjen, i alle fall i det første momentet; for jeg er sjelden veldig sint eller rasende...(?) 

Så, hva kan vi oppnå ved å prøve å være mer tålmodig? 
Til syvende og sist gjør tålmodighet oss i stand til å handle mer mindfullt og klokt, ikke minst til å holde irritasjon og sinne under kontroll! Jeg opplever selv at når jeg klarer å roe ned, får jeg også mer ro i sjelen når ting er utfordrende. Jeg tror også at man kan oppnå bedre relasjoner med andre mennesker - det være seg barn, kolleger, ektefelle, foreldre... Ja, jeg tror faktisk at tålmodighet er den kvalitet vi trenger aller mest i høytfungerende relasjoner. Den tillater oss å "henge der"; holde det gående, enten det gjelder på det personlige planet, i en prosess, eller på jobben. 

Ikke mist gjelder det å ha tålmodighet med oss selv! 
For jøssenavn; trenger ikke de fleste av oss mer av det? Jo mer tålmodighet og medfølelse vi har for oss selv, jo mer vi kan og vil vi lære. I tillegg tror jeg at vi bare kan være så tålmodig med andre som vi er med oss ​​selv! 

Ha en fin dag.
Mvh.
Janna